|
|
|
MIN
FUGLEVERDEN – Del 1 Jeg har stor skrivekløe for tiden, så jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om stort og smått som skjer i min lille lukkede fugleverden. Jeg har holdt på med tropefugler helt siden tenårene, og har på mange måter nå nådd mine drømmers mål: Utevolierer og et eget lite fuglerom med tilhørende kjøkken. Jeg har anskaffet det jeg har plass til og fått bygget noen volierer som er helt tilpasset romløsingen. Det gjelder selvsagt å få plass til mest mulig på minst mulig plass. Er det noe jeg har erfaring med, så er det slik planlegging! (Gratis konsulenttjenester kan tilbys!) Nå tror vel de fleste nybegynnere at vi som har ”alt vi kan ønske oss” kun går rundt og nyter tilværelsen. Vi gjør jo det en gang i blant da, men stort sett er det en ganske stor jobb å drive med fugler. De bøsser og søler og må ha daglig stell og tilsyn. Den daglige morraforingen er nå en times program, hvis jeg skal rekke over alt jeg ønsker å gjøre. Og det er unektelig slik at ettersom årene går er ikke arbeidslysten på topp, og energien dabber fort av etter arbeidstid. Men for tiden er jeg inne i en god periode, og ikke minst har jeg satt meg som mål at i år skal jeg prøve å komme med flest mulig oppdrett på landsutstillingen i Drammen. I fjor deltok jeg på alle de tre aktuelle utstillingene: Jubileumsutstillingen vår, Østlands-utstillingen i Nittedal og Landsutstillingen i Bergen. Dette høres kanskje imponerende ut, men jeg hadde ikke stort å stille ut. Det eneste oppdrettet utenom undulater og sebrafinker, var to skarve Diamantfinkunger, så det var ikke så mye å skryte av. Men jeg synes det viktigste ved en utstilling er å delta slik at utstillingen til sammen blir stor og at vi har mest mulig å vise publikum. Håper jeg får med meg flest mulig i dette synet, for jeg vet vi kan lage en veldig bra landsutstilling – faktisk Norges beste utstilling hittil, hvis vi alle trekker lasset sammen og deltar med det beste vi har. I fjor i Bergen var Per Odd Kvernsveen (Norges desidert iverigste og beste fugleutstiller - som topper premielister i svært mange utstillingsklasser) og jeg, enige om at utstillingen i Drammen – den skulle vi virkelig sørge for å få fres på! I år blir det bare denne ene landsutstillingen for oss på Østlandet, og den skal vi satse stort på. Dessuten vet vi at det kommer flere gode spissnebbutstillere, så de klassene er i alle fall allerede godt sikret. Derfor gjelder det bare at krumnebbentusiastene, undulat- og kanarioppdretterne også følger opp. En utfordring til dere alle – tenk utstilling allerede nå! Men, det å drive med fugler er en mangesidet hobby. Det er ikke nok at eieren er i hekkekondisjon, fuglene må lykkes de også. Og det er ikke til å unnslå at for hvert vellykkede oppdrett er det ofte svært mange forgjeves forsøk, og mangt som ikke engang kom langt nok til å kunne kalles forsøk. Så det er mange skuffelser under veis, men alt er i en salig blanding, akkurat som i samfunnet ellers. Det er glede og spenning i et bur, og plutselige problemer og uventede dødsfall i et annet. I julen opplevde jeg for eksempel at et kull med to ganske store og allerede fjærkledde Nymfeparakitter plutselig døde. Årsaken aner jeg ikke, men de kan selvsagt ha fått en mageinfeksjon, eller at foreldrene av en eller annen grunn gikk lei av foringen. Dette ble jeg virkelig forbauset over, fordi jeg har aldri hatt noen problemer med Nymfeparakitter tidligere, og det er en grei fugl å avle på. Men det nytter jo ikke å henge med nebbet, så jeg valgte i stedet å glede meg over at undulatene i hvert fall greide sine braser. Men på mange måter var det også der et par som bar mye av innsatsen. De produserte såpass bra med egg at jeg kunne legge over til de parene som hadde problemer med befruktning og slikt. Det er nemlig slett ikke alltid undulatene lykkes heller. Men har man flere par å sjonglere med, blir det alltids resultater. De hekker også i flokk i naturen og det er en fordel at parene kan høre hverandre. Jeg har jevnt 6 undulathekkebur i gang. Men det er nå en gang småfinkene som står mitt hjerte nærmest, så en virkelig oppmuntring var noen hyggelige pipelyder fra et av innevolierene. Men der kan jeg ikke drive redekontroll, så det var bare å lytte og håpe det beste. Stor var gleden en morgen da det føyk fire små grågrønne fjærdotter rundt og virra, og jeg så at det var sivastrildene som hadde fått unger. Det hadde gått skeis for dem året før, så nå var det sterkt påkrevet med familieforøkelse. Jeg har noen andre sivastrilder også, men det er overvekt av hanner, og de begynner å bli noen år allerede. Så dette kullet var virkelig kjærkomment. Kort tid etter hørtes det på ny tiggelyder i det samme volieret, og jeg var svært spent på hvilke andre fugler som nå var i gang. Men det viste seg at det ble enda to nye sivastrilunger. Så dette foreldreparet har virkelig stått på. Det var så vidt at de gamle ungene var store nok til å spise selv da de siste ungene fløy ut. I skrivende stund virker det som sivastrildforeldrene har tatt en liten pause, men det kan jo hende de rekker enda mer. Det er lenge til utstillingen. Det er moro å følge fugleunger som farger ut. Sivastrildungene er fortsatt bare blekgrønne, men det dukker opp en og annen rød fjær på hodet deres, og stadig flere prikker på kroppen. En og annen sangstrofe kan jeg høre, men følger ikke så veldig nøye med på hvem av dem det er. De er selvsagt ringmerket, men jeg kan jo ikke lese av ringen på avstand. Hadde det vært en annen fink, som det ikke går an å se forskjell på kjønnene på, måtte jeg ha merket de med fargeringer og prøvd å finne ut hvem som sang og var hanner. I stedet velger jeg å vente i lykkelig uvitenhet til de er ferdig utfarget. Jeg ønsker meg mange hunner, og inntil jeg eventuelt har konstantert at de alle er hanner, går det jo an å leve i håpet………… For sånn er det i min lille fugleverden. Uansett hva som skjer så gjelder det alltid å være optimist. Og denne gangen var det flere oppdrett på gang, men de kan jeg jo skrive mer om en annen gang. MIN
FUGLEVERDEN – Del 2 Denne
gangen mest om: Rødkinnet sommerfuglfink ( Uraeginthus
begalus) For enkelte går nyvunnet kjendisstatus helt til hodet. Sivastrildene, som fikk sin omtale i forrige nummer, har allerede kvittert med nok et kull på tre unger. De har tydeligvis tenkt å fylle denne spalten i hele år. Men, jeg har lurt dem! Riktig nok er de og familien det meste interessante i sitt voliere, men det de ikke vet er at i et annet voliere er det også for lengst foregått et oppdrett, lenge usett og uhørt av meg. Men jeg har likevel vist om det, for jeg har mine knep. Fuglene jeg nå skal skrive om er et sommerfuglfinkpar, og de har prøvd seg med oppdrett mange ganger, men ikke lykkes helt. Dette paret betyr også noe helt spesielt for meg, for hannen er eget oppdrett – et par år tilbake i tid. Og den gang var det første gang jeg lyktes med oppdrett på den Rødkinnede sommerfuglfinken, til tross for at jeg mange ganger har hatt denne vakre lille finkearten i huset. Så det var altså ”fuglebarnebarn” som ble født. Jeg har prøvd andre sommerfuglfinkarter også i årenes løp. Men denne er den vanligste, og dessuten idiotsikker å se forskjell på kjønnene på. Hannen har skarpere blåfarge og dessuten en vakker purpurrød flekk på hvert kinn - derav navnet. De minste afrikanske insektspisende finkene er egentlig ikke vanskelige å holde, og trives godt i fangenskap hvis de har rolige naboer og god plass – helst et voliere. Gjerne med et utendørsopphold på fine sommerdager. Hannen har også en klar og fin liten sangstrofe, og utfører er meget stilistisk steppedans for å imponere hunnene. Gjerne med et strå eller en fjær i nebbet, og hodefjærene spent rett bakover. Også hunnen gjør forsiktige dansetrinn, og vrikker litt på stjerten om hun er interessert. De er også lett å få til å bygge reir (gjerne i et flette kurvredet) og å legge egg. Begge ruger på skift eller sammen, jeg har nesten inntrykk av at pappen er flinkest, sikkert en lur fordeling, for hunnen trenger å samle ekstra næring for å bygge opp kroppen etter eggleggingen. Men oppdrett, det er ikke så enkelt. De nekter å fore opp ungene dersom det ikke får levendefor i form av insekter. Og da forlanger de mer enn en og annen flue jeg måtte greie å knerte i vinduskarmen. Det finnes sikkert ypperlig insektfór i handelen, hvor næringsverdien er dekkende nok. Men, er det noe en fort finner ut, så er det at fugler kan ikke lese – derfor er det ikke nok at varedeklarasjonen oppgir alle nødvendige næringsstoffer. Foreldrene må også føle at dette er det rette å bruke det til barnemat. Sommerfuglfinkhannen min var fóret opp med litt tilskudd av maurpupper – sikkert det beste yngelforet i fangenskap. Dessverre har jeg ikke lenger ferskvare av dette på lager i fryseren. Det jeg har tror jeg er blitt for gammelt, for fuglene er ikke så interessert i det lenger. Men jeg har et annet insektfor i fryseren, nemlig utallige brett med frosne røde mygglarver. Disse fåes kjøpt i de fleste zoobutikker, og brukes kanskje mest som fiskefor. Men, opptint og dissende i en skål med ½ cm vann, er det også interessant for finker. Fuglene fisker opp larve for larve. Når oppdrettet var vel i gang supplerte jeg også med levende hvite mygglarver (vintervare i velassorterte zoobutikker). De har den fordelen at jeg kan sette inn mer på en gang, fordi de er levende og derfor mer holdbare. Jeg har lyktes ved hjelp av dette før. Helt siden november har jeg pleid å dele ut en terning røde mygglarver daglig, og et par ganger har det vært unger på vei, men dessverre har de plutselig ligget døde i bunnen av buret – i halvvokst tilstand. Om det har vært forstyrrelser i reiret, at ungene har hoppet ut alt for tidlig, eller at foreldrene ikke syntes det var verdt bryet å holde på lenger, det kan en selvsagt spekulere over. Kanskje var de også for uerfarne? Men, det har ingen hensikt å spekulere - gjort er gjort, og så er det bare å håpe det lykkes en annen gang. I denne hobbyen kan en aldri gi opp håpet om å lykkes. Hver gang det er unger på vei, er det en måte jeg merker det på, - foreldrenes matlyst. Hvis de hiver seg over skåla med røde myggarver om morgenen, da har de unger! Under rugingen spiser de nesten ingen ting, men så fort eggene klekker, da stuper de i skåla. Denne gangen varte matlysten en stund, og jeg kunne hele tiden øke dosen. Vanligvis foret jeg med en terning røde mygglarver i det jeg startet morgenforingen. Den ble spist opp mens jeg foret de andre fuglene, og det siste jeg gjorde før jeg styrtet på jobb, var å fore med to nye ruter. Da hadde de litt å gå på mens jeg var vekk. I denne tiden prøvde jeg å dra hjem rett etter vanlig arbeidstid, eller prøve å få Vegard til å slenge inn ny mat når han kom fra skolen. Og så tok jeg en ny omgang, når jeg kom hjem. Vi var fort oppi fem terninger daglig, og jeg var svært spent på å se resultatet. For dere må ikke tro at fuglene røpet hva de ruget på. Ingen tiggelyder eller noe var å høre mens jeg var i nærheten. Først etter et par uker kunne jeg skimte et nebb som stakk opp ved siden av faren. Og etter ytterligere en stund begynte foreldrene å ta seg pauser utenfor reiret. Det var selvsagt først etter at ungene hadde begynt å få fjær som dekket. Jeg tittet inn mot reiret så ofte jeg kunne, og av og til mente jeg å skimte to hoder. Stor var derfor overraskelsen og gleden når de forlot reiret, og det viste seg å være tre unger – som virret omkring. Det å lære seg å fly og å spise selv er ingen lett kunst, og mye kan gå galt også etter at fugler forlater reiret. Men nå lot det til at foreldrene hadde full kontroll, og det varte ikke så mange dager før ungene også hadde rimelig flyferdighet. Interessen for de røde mygglarvene minket sterkt allerede i det ungene fikk fjær. Da var spiret frø og hjemmelaget eggefór vel så populært. Dette er egentlig rart, synes jeg, for en skulle tro foreldrene ville ha det ekstra tilskuddet med animalsk protein også til den krevende ungdomsfasen. Men, her er det bare å stole på at fuglene vet hva de gjør og gi dem alle valgmuligheter. Den lille familien greide i alle fall utflygningsfasen med glans, så etter noen dager regnet jeg oppdrettet som sikret. Ringmerking av astrilder foretar jeg i det ungene kommer ut, for da slipper jeg forstyrre dem i reiret. Det kan være skjebnesvangert og ødelegge hele oppdrettet. Jeg trengte ikke å fange fuglene inne i volieret, for ungene fløy (eller rettere sagt virret) ut i fuglerommet når jeg satte inn for. (Vær alltid veldig forsiktig når du åpner volieredører der det er nyutflyvende småfinker, de fyker over alt!) Ungenes ben er fortsatt mye mindre enn foreldrenes, så ringmerkingen går greit. Det er viktig å merke dem, for ungene er svært lik hunnen. To unger var litt skarpere i fargen enn den tredje, så jeg tror jeg har to hanner og en hunn. For tiden driver i alle fall en av hannene og fager ut med røde kinnpletter, men jeg er fortsatt spent på om jeg har gjettet riktig kjønn på de to andre. Jeg har to ledige hunner i endre volierer som venter på partner, så jeg håper for en gangs skyld på overskudd av hanner. De røde mygglarvene er ikke interessante for tiden, så det later til at foreldrene tar en velfortjent pause. Det er helt i orden, for jeg håper å flytte dem ut i drivhuset i mai måned, og så får vi se om det blir mer å skrive om derfra. Jeg har allerede sikret meg et nytt oppdrett å skrive om til neste nummer, så det gjør ingen ting. Og for dem som er lei av spissnebb, kan det hende at jeg har en liten overraskelse på lager… Gro MIN FUGLEVERDEN – Del 3 Denne
gangen mest om: Lessons spurvepapegøye (Forpus coelestis
) Det er flere oppdrettere som kan berette om dette problemet på spurvepapegøyer, samt at fuglene er følsomme for forstyrrelser under hekkingen. Mens andre igjen ikke har hatt noen problemer og presentert fine kull på utstillingene. Men slik er det i denne hobbyen. Det er ikke lett å lykkes bestandig. Levende individer er ikke som mekanikk, og grunnene kan være så mange. Kanskje er det et modenhetsspørsmål for fuglene – det er ofte unge par som mislykkes. Jeg kjøpte et fint par med Lessons spurvepapegøyer for noen år siden og hadde noen mislykkede hekkeførsøk på dette. Dessverre døde hannen i høst, men jeg var så heldig å få tak i en ny ung han etter landsutstillingen i Bergen. Hunnen var født i 1998, så også hun bør kunne ha noen gode oppdrettsår foran seg. Det første forsøket gikk skeis i årsskiftet – akkurat som ventet. Men fuglene var i gang med et nytt forsøk nesten med en gang. Nå var jeg blitt så vant til å mislykkes at jeg nesten ikke gadd å følge med mer. Men jeg konstaterte en unge i slutten av januar, og da det fortsatt var liv i denne etter et par dager ble jeg virkelig forbauset. Tre unger til ble født, men en av disse døde som ganske liten. Uansett var min glede stor over at ungene vokste. Tenk at foreldrene virkelig hadde kommet på den glupe ideen å gi den mat! Hos meg har disse fuglene alltid tilgang på tørr parakittblandining uten solsikke. Men dette anses bare som nødsfór. De får spiret parakittblanding og dueblanding hver dag, og dessuten en god porsjon hjemmelaget eggefór –hvor jeg tilsetter alt jeg tror det er fornuftig å putte i dem. Skal skrive mer om dette foret en annen gang. Helt uventet hadde jeg plutselig en liten familie med tre fine småbarn som jeg sjekket med stor spenning om det var liv i hver eneste dag. Tro det eller ei – men dette er av og til en meget spennende hobby! Etter hvert som ungene vokste jevnt og trutt – men atskillig senere enn undulater – begynte jeg å glede meg over at første vanskelige fase var over. Neste problem var ringmerkingen, for jeg har hørt historier om spurvepapegøyer som reagerer på dette fremmedlegemet. Nå var begge foreldre ringmerket, så de hadde i alle fall erfaring med ringer. Dessuten tok jeg den forsiktighetsregel å merke så sent som mulig, etter at fjærene var kommet ganske langt i utvikling. Da er ungene såpass store at ringene ikke synes så godt. (På siste medlemsmøte kom også med det gode råd å kline ringene inn med avføring fra ungene, fordi det muligens er lukten foreldrene reagerer på. Det kan være vel verdt å ta også det som en enkelt forsiktighetsregel. ¨ Nå var jeg ikke ferdig med mine bekymringer. Neste problemfase skal være utflyvingen fra reiret. Fuglene skal visstnok ikke tolerere andre fugler mens de er i hekk, og utfløyene unger kan regnes som konkurrenter og kan bli avlivet (vanskelig å rømme unna inni et bur). I reiret var nå ungene ferdig utviklet og det var ingen vanskelighet med å se at det var to hanner og en hunn. Fargene var vel så skarpe som foreldrene, så det var ingen ting i fjærdrakten som kunne dempe en eventuell aggresjon. På den annen side er det også en veldig grei egenskap med spurvepapegøyer at det er lett å se kjønnforskjell med en gang. Hannen har en vakker koboltblå underside og kanter på vingene. Da den første hannen hoppet ut, puttet jeg den inn i reiret igjen og forsikret meg om at den ble der før jeg dro på jobb. Men på ettermiddagen var den ute igjen – trygt plassert mellom mamma og pappa på pinnen. Ingen tegn til aggresjon der i familien! Etter noen dager kom også de to minste ungene ut av reiret og sluttet seg til idyllen. Foreldrene tok ungene med i foringskoppen, og det virket som de kunne spise selv med en gang. Et par uker fikk ungene gå sammen med foreldrene og familieidyllen var fullkommen. Alle gikk ut og inn i reiret. Selv om moren begynte å legge nye egg, var det ingen unger som ble jaget, verken fra sittepinner eller redekassen. Nå har jeg i etterkant lest at Lessons spurvepapegøye er den letteste Forpus-arten å drive oppdrett på, så alle mine bekymringer var antagelig helt grunnløse. Men tro ikke at alt var himmelsk fred og idyll i min lille fugleverden! I et annet bur fikk en av undulathunnene det for seg at hun ville begynne på et nytt kull umiddelbart. En av ungene ble drept med hakking helt inn i hjernekassa, en annen hard skadet og en tredje fikk noen småhakk – det hele foregikk i løpet av en kort arbeidsdag. Dette er ikke noe ukjent trekk ved undulater. Det er nesten alltid mødrene som utfører barnedrap og mishandling, og grunnen er nok at de får det for seg at det er bedre å kvitte seg med disse ungene og starte på nytt. Det er bare en ting å gjøre når slikt skjer – fjerne hunnen, avlive sterkt skadede unger – og la pappa´n overta resten av ungeflokken. Undulathanner er som oftest meget flinke alenefedre. Og heller ikke med spurvepapegøyene var det problemfritt. Hunnen avbrøt rugingen av det nye kullet, og det viste seg at hun var blitt akutt syk av ett eller annet, og døde etter et par dager. Men heldigvis fikk jeg tak i en ny hunn til den nyblivne enkemann og trebarnspappa. Nå går hele familien ute i hagen og koser seg. Og så får jeg prøve på nytt igjen til høsten. Gro
|
|
Send e-post til rolberg3@online.no med
spørsmål om eller kommentarer til dette Web-området.
|
